Saturns måner

Saturn, ringene og store ismåner – fra Mimas til Rhea

Flere av Saturns måner. Fra venstre til høyre: Mimas, Enceladus, Tethys, Dione, Rhea; Titan i bakgrunnen; Iapetus (øverst) og den irregulært formede Hyperion (nederst). Noen mindre måner vises også. Alle er i skala.

Tethys, Hyperion og Prometheus

Tethys og Janus

Tethys og Saturns ringer

Saturns måner er en gruppe på minst 145 måner^[1] som går i bane rundt planeten Saturn.^[2] 53 av disse har fått navn. Månene varierer i størrelse fra under 1 km i diameter til den enorme Titan som er større enn planeten Merkur. 13 av månene har diametere fra 81 km og oppover.^{[3][4][L 1]} Syv måner er store nok til å være ellipsoider (sanne måner) ettersom de har planetmasser. Dette er Mimas, Enceladus, Tethys, Dione, Rhea, Titan og Iapetus. Sortert etter størrelse følger de seks månene Hyperion, Phoebe, Janus, Epimetheus, Prometheus og Pandora. Titan er den nest største månen i solsystemet, med en nitrogenrik atmosfære som ligner jordens og et landskap som inkluderer sjøer av hydrokarboner og nettverk av tørre elver. Enceladus stråler ut jetstrømmer av gass og støv, og kan ha flytende vann under den sørlige polregionen.

24 regulære måner har prograde baner med lav inklinasjon mot Saturns ekvatorplan. De omfatter de syv store månene, fire mindre måner som befinner seg i en trojansk bane med større måner, to ko-orbitale måner, to gjetermåner for Saturns F-ring, en gjetermåne for A-ringen, to måner som går i bane innenfor gapene i Saturns ringer, den relativt store Hyperion som er låst i en resonans med Titan, tre alkynoider mellom de store månene Mimas og Enceladus og to måner som går i baner innenfor G-ringen. De regulære månene er tradisjonelt oppkalt greske titaner og titanesser, eller andre skikkelser forbundet med den mytologiske Saturn.

38 irregulære måner har baner som ligger mye lengre fra Saturn. Med unntak av én, er de små og har høye inklinasjoner. 9 av månene er prograde, mens 29 er retrograde. De er sannsynligvis innfangede småplaneter, eller rester fra oppbrutte legemer som har dannet kollisjonsfamilier etter at de ble innfanget. De blir inndelt i grupper etter baneegenskaper – inuittiske, galliske og norrøne – og navnene er hentet fra de tilhørende mytologiene. Den største irregulære månen er Phoebe, den niende av Saturns måner, som ble oppdaget i 1899.

Objektene i Saturns ringer varierer i størrelse, fra mikroskopiske til flere hundre meter, og går i sin egne baner rundt planeten.^{[L 2]} Det går en uklar grense mellom månene og disse utallige små, anonyme objektene. Minst 150 småmåner (moonlets) er oppdaget inne i ringene, på grunn av forstyrrelsen de utøver på den omkringliggende materien. Dette antas bare å være et lite utvalg av den totale populasjonen.^{[L 3]}

Oppdagelse og navn

Tidlige observasjoner

Før teleskopisk fotografering ble tatt i bruk ble åtte av Saturns måner oppdaget gjennom direkte observasjoner med optiske teleskoper. Saturns største måne, Titan, ble oppdaget i 1655 av Christiaan Huygens som brukte en 57 millimeter objektivlinse på sin egenproduserte refraktor.^[5][6] Tethys, Dione, Rhea og Iapetus (også kalt Sidera Lodoicea) ble oppdaget av Giovanni Cassini mellom 1671 og 1684.^{[L 4]} Mimas og Enceladus ble oppdaget av William Herschel i 1789.^{[L 4]} Hyperion ble oppdaget av W.C. Bond, G.P. Bond^{[L 5]} og William Lassell i 1848.^{[L 6]}

Bruken av fotografiske plater med lang eksponeringstid gjorde det mulig å oppdage nye måner. Phoebe ble oppdaget på denne måten av W.H. Pickering i 1899.^{[L 7]} Audouin Dollfus oppdaget Saturns tiende måne i 1966 da ringene ble observert langs kantene nær et jevndøgn.^{[L 8]} Denne fikk senere navnet Janus. To år senere ble det innsett at observasjonene fra 1966 bare kunne forklares hvis en annen satellitt delte bane med Janus.^{[L 8]} Dette objektet var Epimetheus, den ellevte månen til Saturn. Den deler bane med Janus og er det eneste kjente eksempelet på ko-orbitaler i solsystemet.^{[L 9]} I 1980 ble ytterligere tre saturnmåner oppdaget fra bakken og senere bekreftet av Voyager. De er trojanske måner til Dione (Helene) og Tethys (Telesto og Calypso).^{[L 9]}

Observasjoner ved romfartøyer

Fire av Saturns måner kan ses på dette bildet fra Cassini-sonden: Store Titan og Dione nederst, lille Prometheus (under ringene) og bittelille Telesto over midten.

Fem måner i et annet Cassini-bilde: Halvparten av Rhea i forgrunnen, Mimas bak den, lyse Enceladus over og bak ringene, Pandora i skyggen av F-ringen og Janus ute til venstre.

Studiet av de ytre planetene ble revolusjonert av ubemannede romsonder. Voyagers ankomst til Saturn i 1980–1981 resulterte i oppdagelsen av tre nye måner – Atlas, Prometheus og Pandora – slik at det totale antallet nå var 17.^{[L 9]} I tillegg ble Epimetheus bekreftet adskilt fra Janus. I 1990 ble Pan oppdaget på arkiverte Voyager-bilder.^{[L 9]}

Cassini ankom Saturn sommeren 2004, og oppdaget først tre små indre måner: Methone og Pallene, som befinner seg mellom Mimas og Enceladus, samt den andre Lagrange-månen til Dione, Polydeuces. Den observerte også tre hittil ubekreftede måner i F-ringen.^{[L 10]} I november 2004 kunngjorde Cassini-forskere at strukturen i Saturns ringer indikerer at mange flere måner går i baner innenfor ringene; bare Daphnis er så langt bekreftet visuelt (2005).^[7] I 2007 ble Anthe kunngjort.^{[L 11]}

I 2008 observerte Cassini en uttømming av energetiske elektroner i Saturns magnetosfære nær Rhea, som kunne tyde på et tynt ringsystem rundt Saturns nest største måne.^{[L 12]} I mars 2009 ble småmånen Aegaeon rapportert innenfor G-ringen.^{[L 13]} I juli samme år ble S/2009 S 1, den første småmånen i B-ringen, observert.^{[L 1]}

Ytre måner

Bedre teleskopteknologi hjalp studiet av Saturns måner, i hovedsak da digitale CCD-enheter erstattet fotografiske plater. Gjennom hele 1900-tallet stod Phoebe alene blant Saturns kjente måner med sin svært uregelmessige baner. Fra 2000 har ytterligere 37 irregulære måner blitt oppdaget med bakkebaserte teleskoper.^{[L 14]}

En undersøkelse som startet sent i 2000 og som ble gjennomført med tre mellomstore teleskoper, fant tretten nye måner med store, eksentriske baner som er høyt inklinert mot både Saturns ekvator og ekliptikken.^{[L 15]} De er trolig fragmenter av større legemer som har blitt fanget av Saturns gravitasjonskraft.^{[L 14][L 15]} I 2005 kunngjorde astronomer som brukte Mauna Kea-observatoriene oppdagelsen av ytterligere tolv små ytre måner.^[8][9] I 2006 rapporterte astronomer som brukte Subaru-teleskopet om oppdagelsen av ytterligere ni irregulære måner.^{[L 16]} I april 2007 ble Tarqeq (S/2007 S 1) kunngjort, og i mai samme år ble S/2007 S 2 og S/2007 S 3 rapportert.^{[L 17]}

Navn

I 1847 foreslo John Herschel^{[L 4]} navn som er hentet fra mytologiske skikkelser forbundet med romerske guder for jordbruk og innhøsting, Saturn (likestilles med greske Kronos).^{[L 4]} De da kjente syv månene ble oppkalt etter titaner og titanesser – brødre og søstre av Saturn.^{[L 7]} I 1848 foreslo Lassell å kalle Saturns åttende satellitt etter titaneren Hyperion.^{[L 6]} Den niende (oppdaget 1899) ble oppkalt etter titanessen Phoebe, den tiende (oppdaget 1966) etter guden Janus, den ellevte (oppdaget 1977) etter titaneren Epimethevs, og to måner som ble oppdaget i 1980 etter titanerne Atlas og Prometheus.

Da navnene på titanerne var oppbrukt, ble månene oppkalt etter andre skikkelser fra gresk-romersk mytologi eller gigantene fra andre mytologier.^[10] Fire andre måner, oppdaget i 1980, ble oppkalt etter henholdsvis Pandora, havgudinnen Telesto – som var datter av titanere, nymfen Kalypso og amasonen Helene. Den neste månen (oppdaget 1990) ble oppkalt etter daimonen Pan. De irregulære månene (unntatt Phoebe), som ble oppdaget i 2000 og senere, er oppkalt etter inuittiske og galliske guder og norrøne iskjemper.^{[L 18]}

Asteroidene 55 Pandora, 106 Dione, 577 Rhea, 1809 Prometheus, 1810 Epimetheus og 4450 Pan har samme navn som Saturnmåner. Månen Calypso og asteroiden 53 Kalypso, såvel som månen Helene og asteroiden 101 Helena, hadde samme navn inntil Den internasjonale astronomiske union (IAU) gjorde staveforskjellene permanente.

Størrelser

Titan utgjør mer enn 96 % av månenes masse. De seks andre planemomånene (ellipsoidale) utgjør omtrent 4 %, mens de resterende 55 månene sammen med ringene utgjør 0,04 %.^[a]

Banegrupper

Månene deles inn i ti grupper etter baneegenskapene. Mange av dem, slik som Pan og Daphnis, går i bane innenfor Saturns ringsystem og har omløpsperioder som bare er litt lengre enn planetens rotasjonsperiode.^{[L 21]} De innerste månene og mest regulære satellitter har gjennomsnittlige inklinasjoner som går fra mindre enn en grad til ca. 1,5 grader (unntatt Iapetus som har en inklinasjon på 7,57 grader) og liten eksentrisitet.^[12] På den annen side har irregulære måner i de ytterste regionene av Saturns månesystem, spesielt den norrøne gruppe, baneradier på millioner av kilometere og omløpsperioder på flere år. Månene i den norrøne gruppen går også i bane i motsatt retning i forhold til Saturns rotasjon.^{[L 18]}

Ringmåner

Mot slutten av juli 2009 ble en småmåne oppdaget i B-ringen,^{[L 1]} 480 km fra den ytre grensen av ringen. Den ble oppdaget ut ifra skyggen den avga, og ble estimert til å være 300 km i diameter. I motsetning til småmåner i A-ringen (se under), fremkaller ikke disse en «propell»-struktur – sannsynligvis på grunn av tettheten av B-ringen.^[13]

I 2006 ble fire småmåner funnet på Cassini-bilder av A-ringen.^{[L 22]} De to større månene Pan og Daphnis i gapet i A-ringen, er tilstrekkelig store til å rydde kontinuerlige gap i ringen.^{[L 22]} En småmåne kan bare rydde to små, delvise gap – ca. 10 km i diameter, i sin umiddelbare nærhet, og danner en formasjon formet som en flypropell.^{[L 23]} Småmånene har diametere fra 40–500 meter i diameter, og er for små til å kunne ses direkte.^{[L 3]}

150 småmåner, som ble oppdaget i 2007, var – med unntak av to utenfor Encke-gapet – begrenset til tre smale striper i A-ringen, mellom 126 750 og 132 000 km fra Saturns sentrum. Hver stripe er ca. tusen kilometer bred – mindre enn 1 % av bredden av Saturns ringer,^{[L 3]} og er relativt uforstyrret av resonanser med større satellitter.^{[L 3]} Småmånene ble sannsynligvis dannet av en oppsmuldret større satellitt.^{[L 23]} Det er anslått at A-ringen inneholder 7–8 000 propellere større enn 0,8 km i størrelse og millioner som er større enn 0,25 km.^{[L 3]}

Lignende småmåner kan ligge i F-ringen.^{[L 3]} Jetstrømmer av materialer kan skyldes kollisjoner mellom småmånene og F-ringen, initiert av perturbasjoner fra den nærliggende lille månen Prometheus. En av de største småmånene i F-ringen kan være det foreløpig ubekreftede objektet S/2004 S 6. F-ringen inneholder også forbigående «vifter» som man tror er et resultat av endra mindre måner, på ca. 1 km i diameter, som går i bane nær F-ringens kjerne.^{[L 24]}

Aegaeon, oppdaget i 2008, ligger innenfor den lyse buen av G-ringen og er fanget i 7:6-resonansen med Mimas.^{[L 13]} Den fullfører syv omløp rundt Saturn samtidig som Mimas fullfører seks. Månen er den største blant populasjonen av legemer som er kilder til støv i denne ringen.^{[L 25]}

Ringgjetere

Gjetermåner går i bane innenfor, eller like utenfor, en planets ringsystem, og de former ringene ved å gi dem skarpe kanter og skape mellomrom mellom dem. Saturns gjetermåner er Pan (Encke-gapet), Daphnis (Keller-gapet), Atlas (A-ringen), Prometheus (F-ringen) og Pandora (F-ringen).^{[L 10][L 13]} De ble sannsynligvis dannet sammen med de ko-orbitale månene som følge av akkresjon av det lettsmuldrende ringmaterialet på allerede eksisterende tettere kjerner. Kjernene med størrelser fra en tredjedel til halvparten av dagens måner kan i seg selv være kollisjonsobjekter som ble dannet når et foreldrelegeme fra ringene ble oppløst.^{[L 21]}

Ko-orbitale

Janus og Epimetheus er ko-orbitale måner,^{[L 9]} med omtrent samme størrelse – Janus er noe større enn Epitmetheus.^{[L 21]} Banene har et par kilometers forskjell i store halvakse, tilstrekkelig nært til at månene vil kollidere hvis de skulle passere hverandre. I stedet gjør de gravitasjonelle vekselvirkningene at de bytter bane hvert fjerde år.^{[L 26]}

Store indre måner

De innerste store månene går i bane innenfor den tynne E-ringen, sammen med tre mindre måner i Alkynoide-gruppen.

• Mimas er den minste og minst massive av de innerste runde månene,^{[L 20]} selv om massen er tilstrekkelig til å endre banen til Methone.^{[L 26]} Den er merkbart ovalformet etter å ha blitt gjort kortere ved polene og lengre ved ekvator (ca. 20 km) på grunn av effekten Saturns tyngdekraft har på månen.^{[L 27]} Nedslagskrateret Herschel har en diameter på en tredjedel av månens på den førende halvkule.^{[L 28]} Månen har ingen kjent geologisk aktivitet, verken aktiv eller tidligere aktiv, og overflaten domineres av nedslagskratre. De eneste kjente tektoniske formasjonene er noen få bueformede og lineære fordypninger som sannsynligvis ble til under Herschel-nedslaget.^{[L 28]}

• Enceladus er en av de minste av Saturns måner som er sfærisk i formen – bare Mimas er mindre.^{[L 27]} Den er endogent aktiv og det minste kjente legemet i solsystemet som er geologisk aktiv i dag.^{[L 29]} Overflaten er morfologisk variert, med både gamle kratre så vel som glatte områder med få kratre. Mange vidder er oppsprukket og krysses av systemer av lineamenter.^{[L 29]}

Området rundt sørpolen ble av Cassini funnet å være uvanlig varm og avskåret med et system av sprekker, såkalte «tigerstriper», opp mot 130 km lange. Noen avgir også stråler av vanndamp og støv.^{[L 29]} Strålene danner en stor sky på sørpolen som etterfyller Saturns E-ring og fungerer som hovedkilden til ioner i Saturns magnetosfære.^{[L 29][L 30]} Gassen og støvet frigjøres med en kraft på mer enn 100 kg/s. Enceladus kan ha flytende vann under overflaten på sørpolen,^{[L 29]} og isvulkanismen antas å skyldes en 2:1-resonans med Diona.^{[L 29]} Den rene isen gjør Enceladus til et av de lyseste kjente objektet i solsystemet – den geometriske albedoen er mer enn 140 %.^{[L 29]}

• Tethys er den tredje største av Saturns indre måner.^{[L 20]} Månen har et 400 km bredt nedslagskrater kalt Odysseus på den førende halvkulen og et stort system av kløfter kalt Ithaca Chasma som strekker seg minst 270° rundt månen.^{[L 28]} Ithaca Chasma er konsentrisk med Odysseus, og formasjonene kan være relatert. Tethys synes å ikke ha noen nåværende geologisk aktivitet.

Et tungt kraterfylt og kupert terreng opptar det meste av overflaten, mens mindre og jevne sletteregioner ligger på motsatt halvkule i forhold til Odysseus.^{[L 28]} Slettene inneholder færre kratre og er tilsynelatende yngre. En skarp grense skiller dem fra det kraterfylte terrenget. Der er også et system av forlengete fordypninger som strekker seg bort fra Odysseus.^{[L 28]} Tettheten til Tethys (0,985 g/cm³) er mindre enn vann, noe som indikerer at månen består av vannholdig is med bare en liten andel av stein.^{[L 19]}

• Dione er den nest største av de indre månene. Den har høyere tetthet enn den geologisk døde Rhea, den største av de indre månene, men lavere enn den aktive Enceladus.^{[L 27]} Mens det meste av overflaten er gammelt og tungt kraterbelagt, er denne månen også dekket med et omfattende nettverk av fordypninger og lineamenter, noe som indikerer at i den tidligere hadde global tektonisk aktivitet.^{[L 31]} Fordypningene og lineamentene er spesielt fremtredende på den bakre halvkulen hvor flere kryssende sett av sprekker danner det som kalles «pistrete terreng».^{[L 31]} De kraterbelagte slettene kar noen store kratre helt opp til 250 km i diameter.^{[L 28]}

Jevne sletter med lavt antall av nedslagskratre finnes også på en liten del av overflaten.^{[L 32]} De ble sannsynligvis tektonisk fornyet relativt sent i den geologiske historien til Dione. To steder i de jevne slettene har landformer (forsenkninger) som ligner avlange nedslagskratre. Begge ligger i sentrum av nettverk av sprekker og fordypninger og kan skyldes isvulkaner.^{[L 32]} Dione kan være geologisk aktiv også nå, men i en mye mindre skala enn isvulkanismen til Enceladus. Dette følger av magnetiske målinger fra Cassini som viser at Dione er en netto kilde til plasma i magnetosfæren til Saturn, mye på samme måte som Enceladus.^{[L 32]}

Alkyonidene

Tre små måner går i bane mellom Mimas og Enceladus: Methone, Anthe og Pallene. De er oppkalt etter Alkyonidene fra den greske mytologien og er noen av de minste månene i Saturn-systemet. Anthe og Methone innehar svært svake ringbuer langs banene, mens Pallene innehar en komplett ring.^[14]

Trojanske måner

Trojanske måner er unike for Saturn-systemet. Et trojansk legeme går i bane ved enten det førende L₄ eller etterslepende L₅-Lagrange-punktet til et mye større objekt, slik som en stor måne eller en planet. Tethys har to trojanske måner – Telesto (førende) og Calypso (etterslepende) – og det samme har Dione – Helene (førende) og Polydeuces (etterslepende).^{[L 10]} Helene er den klart største trojanske månen,^{[L 27]} mens Polydeuces er den minste og har den mest kaotiske banen.^{[L 26]}

Store ytre måner

Disse månene går i bane utenfor E-ringen.

• Rhea er den nest største av Saturns måner.^{[L 27]} I 2005 oppdaget Cassini en utarming av elektroner i Rheas plasmabølge som dannes når det med-roterende plasmaet til Saturns magnetosfære absorberes av månen.^{[L 12]} Utarmingen ble antatt å skyldes partikler på størrelse med støv konsentrert i et par svake ekvatoriale ringer.^{[L 12]} Et slikt ringsystem ville gjøre Rhea til den eneste månen i solsystemet som har ringer.^{[L 12]} Senere observasjoner fra flere vinkler med Cassinis smalvinklede kamera ga imidlertid ingen beviser for ringmaterialet. Dette gjorde at opprinnelsen til plasmaobservasjonene forble uløst.^{[L 33]}

Overflaten er typisk kraterbelagt,^{[L 28]} med unntak av noen få store Dione-type-formasjoner (pistrete terreng) på den bakre halvkulen,^{[L 34]} og en svært svak «linje» av materialer ved ekvator som kan ha blitt avsatt av materialer fra nåværende eller tidligere ringer.^{[L 35]} To store nedslagsbassenger på halvkulen som vender bort fra Saturn, er ca. 400 og 500 km i diameter.^{[L 34]} Det første, Tirawa kan omtrent sammenlignes med Odysseus-bassenget på Tethys.^{[L 28]} Det 47,2 km brede nedslagskrateret Inktomi^[15][b] ved 112°W har et utvidet system av lyse strålesystemer^[16] og kan være et av de yngste kratrene på de indre månene.^{[L 34]} Ingen endogene aktiviteter er oppdaget på overflaten.^{[L 34]}

• Titan, som er 5 150 km i diameter, er den nest største månen i solsystemet,^{[L 20]} og den eneste med en tett (overflatetrykk på 1,5 atm), kald atmosfære som primært består av nitrogen med en liten andel av metan.^{[L 36]} Atmosfæren produserer jevnlig lyse hvite konvektive skyer, spesielt over sørpolen.^{[L 36]} Overflaten, som er vanskelig å observere på grunn av vedvarende atmosfærisk tåke, viser bare noen få nedslagskratre som sannsynligvis er svært unge.^{[L 36]}

Den inneholder et mønster av lyse og mørke regioner, strømningskanaler og muligvis isvulkaner.^{[L 36][L 37]} Noen mørke regioner er dekket av langsgående sanddynefelt formet av tidevannsvinder hvor sanden er av frossent vann eller hydrokarboner.^{[L 38]} Titan er den eneste månen med store flak av væske på overflaten, i form av metan/etan-sjøer i Titans nordlige og sørlige polregioner.^{[L 39]} Den største innsjøen, Kraken Mare, er større enn Det kaspiske hav.^[17] Som Europa og Ganymedes, antas det at Titan har hav av vann blandet med ammoniakk under overflaten som kan bryte opp til overflaten og føre til isvulkanisme.^{[L 37]}

• Hyperion er Titans nærmeste nabo. De to månene er låst i en 4:3-resonans; Titan fullfører fire runder rundt Saturn, når Hyperion fullfører tre.^{[L 20]} Med en gjennomsnittlig diameter på ca. 270 km er Hyperion mindre og lysere enn Mimas.^{[L 40]} Den har en ekstremt irregulær form, og en brunfarget isete overflate som ligner en svamp, selv om det indre kan være delvis porøst også.^{[L 40]} Den gjennomsnittlige tettheten på 0,55 g/cm³^{[L 40]} indikerer at porøsiteten overstiger 40 % selv om man antar at den har en ren isete sammensetning. Overflaten er dekket med en rekke nedslagskratre – de med diameter på 2–10 km er spesielt vanlige.^{[L 40]}

Hyperion er den eneste kjente månen med kaotisk rotasjon, og månen har ingen veldefinerte poler eller ekvator. På korte tidsskalaer roterer den rundt sin lange akse med en hastighet på 72–75° per dag, og på lengre tidsskalaer vandrer rotasjonaksen (spinnvektor) kaotisk over himmelen.^{[L 40]} Den roterende oppførselen til Hyperion er i hovedsak uforutsigbar.^{[L 41]}

• Iapetus er den tredje største av Saturns måner.^{[L 27]} Med sin bane 3,5 millioner km fra Saturn er den klart den fjerneste av Saturns store måner, og innehar også den største baneinklinasjonen på 14,72 grader.^[11] Iapetus er kjent for sin uvanlige tofargede overflate der den førende halvkulen er beksvart mens den bakre halvkulen er nesten like lys som nysnø.^{[L 42]}

Cassini-bilder viste at det mørke materialet er begrenset til et stort område nær ekvator på den førende halvkulen, kalt Cassini Regio, som strekker seg fra omtrent 40°N til 40°S.^{[L 42]} Polområdene er like lyse som den bakre halvkulen. En 20 km ekvatorial rygg strekker seg nesten over hele månens ekvator.^{[L 42]} Ellers er både den lyse og mørke overflaten gamle og fulle av kratre. Bildene avslørte minst fire store nedslagsbasseng med diametere fra 380–550 km og en rekke mindre nedslagskratre.^{[L 42]} Ingen beviser for endogen aktivitet har blitt oppdaget.^{[L 42]}

En ledetråd til opprinnelsen til det mørke materialet som dekker deler av Iapetus' tydelige dikroistiske overflate kan ha blitt funnet i 2009, da NASAs Spitzer Space Telescope oppdaget en stor, nesten usynlig skive rundt Saturn, like innenfor banen til månen Phoebe – Phoebe-ringen.^{[L 43]} Forskere tror at skiven stammer fra støv og ispartikler som har blitt virvlet opp av nedslag på Phoebe. Fordi partiklene i skiven går i bane i motsatt retning av Iapetus, liksom Phoebe selv, kolliderer Iapetus med dem når de går i retning mot Saturn og formørker den førende halvkulen noe.^{[L 43]}

Så snart det var etablert en forskjell i albedo, og dermed en gjennomsnittlig temperatur, mellom de ulike regionene av Iapetus, fulgte en prosess med termisk rømling med sublimasjon av vannis fra varmere regioner og deposisjon av vanndamp i kaldere regioner. Iapetus' nåværende tofargede utseende kommer fra kontrasten mellom de lys, primært isbelagte områdene og regionene i mørke etterslep, restene etter tapet av overflateis.^{[L 44][L 45]}

Irregulære måner

Irregulære måner er små satellitter med store radier, inklinerte og ofte retrograde baner, antatt å ha blitt innfanget av primærplaneten. De forekommer ofte som kollisjonsfamilier eller grupper.^{[L 14]} Deres nøyaktige størrelse og albedo er ikke kjent fordi dette ikke kan fastslås med teleskoper. Albedoen er antatt å være lav – rundt 6 % (Phoebe) eller mindre.^{[L 15]} De har generelt ingen synlige formasjoner og nær-infrarøde spektre domineres av striper av vannabsorpsjon.^{[L 14]} De er nøytrale eller moderat røde i fargen – lignende C-type, P-type eller D-type-asteroider,^{[L 18]} men er mye mindre røde enn Kuiperbelteobjekter.^{[L 14][c]}

Inuittiske måner

Inuitt-gruppen inkluderer fem prograde, ytre måner som er tilstrekkelig like i avstand fra planeten (186–297 saturnradier), baneinklinasjoner (45–50°) og farge til at de kan betraktes som en gruppe.^{[L 15][L 18]} Gruppen består av månene Ijiraq, Kiviuq, Paaliaq, Siarnaq og Tarqeq.^{[L 18]} Den største månen er Siarnaq med en estimert størrelse på 40 km.

Galliske måner

Den galliske gruppen er fire prograde, ytre måner som er tilstrekkelig lignende i avstand fra planeten (207–302 saturnradier), baneinklinasjoner (35–40°) og farge til at de kan betraktes som en gruppe.^{[L 15][L 18]} Gruppen består av Albiorix, Bebhionn, Erriapus og Tarvos.^{[L 18]} Den største er Albiorix med en estimert størrelse på ca. 32 km. Tarvos er per 2009 den fjerneste av Saturns måner som har en prograd bane.

Norrøne måner

Den norrøne gruppen består av 29 retrograde, ytre måner.^{[L 15][L 18]} Disse er Aegir, Bergelmir, Bestla, Farbauti, Fenrir, Fornjot, Greip, Hati, Hyrrokkin, Jarnsaxa, Kari, Loge, Mundilfari, Narvi, Phoebe, Skathi, Skoll, Surtur, Suttungr, Thrymr, Ymir, S/2004 S 7, S/2004 S 12, S/2004 S 13, S/2004 S 17, S/2006 S 1, S/2006 S 3, S/2007 S 2, og S/2007 S 3.^{[L 18]} Ymir er nest størst, med en estimert diameter på 18 km. Den norrøne gruppen kan bestå av flere mindre undergrupper.^{[L 18]}

Phoebe er 214 km i diameter og den største av Saturns irregulære måner.^{[L 14]} Den har en retrograd bane og roterer rundt sin egen akse på 9,3 timer.^{[L 46]} Phoebe var også den første månen som ble studert i detalj av Cassini i juni 2004. Sonden kartla nærmere 90 % av overflaten. Phoebe har en tilnærmet sfærisk form og en høy tetthet på ca. 1,6 g/cm³.^{[L 14]} Overflaten er mørk med en rekke nedslagskratre – det finnes ca. 130 kratre med diametere over 10 km. Spektroskopiske målinger viste at overflaten består av vannholdig is, karbondioksid, fyllosilikater, organiske og muligens jernbærende mineraler.^{[L 14]} Phoebe antas å være et innfanget Kuiperbelteobjekt eller en kentaur.^{[L 14]} Phoebe er også en kilde for materialer til den største kjente ringen til Saturn, som formørker den førende halvkulen til Iapetus (se over).^{[L 43]}

Tabell over måner

Bekreftede måner

Nummer	Romertall [d]	Navn	Bilde	Diameter (km)[e]	Masse (×1015 kg) [f]	Store halvakse (km) [g]	Omløpstid (d)[g][h]	Inklinasjon [g][i]	Eksentrisitet	Posisjon	Oppdagelses- år[10]	Oppdager [10]
62 62		S/2009 S/2009 S 1		00003 ≈ 0,3	000000000001 <0,0001	00117 ≈ 117 000	000047 ≈ 0,47	0 ≈ 0°	0 ≈ 0	Ytre B-ring	2009	Cassini-Huygens[L 1]
0 0		(småmåner)		00002 0,04–0,4	000000000001 <0,0001	00130 ≈ 130 000	000055 ≈ 0,55	0 ≈ 0°	0 ≈ 0	Tre 1000 km striper i A-ringen	2006	Cassini-Huygens
01 1	18 XVIII	Pan Pan		0028 28,2 ± 2,6 (34×31×20)	0000000049 4,95 ± 0,75	00133 133 584	0000575 +0,57505	000001 0,001°	000035 0,000035	I Encke-divisjonen	1990	M. Showalter
02 2	35 XXXV	Daphnis Daphnis		00077 7,6 ± 1,6 (9×8×6)	00000000008 0,084 ± 0,012	00136 136 505	0000594 +0,59408	000000 ≈ 0°	000000 ≈ 0	I Keeler-gapet	2005	Cassini-Huygens
03 3	15 XV	Atlas Atlas		0030 30,2 ± 1,8 (41×35×19)	0000000066 6,6 ± 0,045	00137 137 670	0000601 +0,60169	000003 0,003°	0012 0,0012	Gjeter i den ytre A-ringen	1980	Voyager 2
04 4	16 XVI	Prometheus Prometheus		0086 86,2 ± 5,4 (136×79×59)	0000001595 159,5 ± 1,5	00139 139 380	0000612 +0,61299	000008 0,008°	0022 0,0022	Gjeter i den indre F-ringen	1980	Voyager 2
05 5	17 XVII	Pandora Pandora		0081 81,4 ± 3,0 (104×81×64)	0000001371 137,1 ± 1,9	00141 141 720	0000628 +0,62850	000050 0,050°	0042 0,0042	Gjeter i den ytre F-ringen	1980	Voyager 2
06 6a	11 XI	Epimetheus Epimetheus		0113 116,2 ± 3,6 (130×114×106)	000000526 526,6 ± 0,6	00151 151 422	0000694 +0,69433	000335 0,335°	0098 0,0098	ko-orbital med Janus	1977	J. Fountain, og S. Larson
07 6b	10 X	Janus Janus		0179 179,0 ± 2,8 (203×185×153)	000001897 1 897.5 ± 0,6	001514 151 472	0000694 +0,69466	000165 0,165°	0068 0,0068	ko-orbital med Epimetheus	1966	A. Dollfus
08 8	53 LIII	Aegaeon Aegaeon		00005 ≈ 0,5	000000000001 ~0,0001	001675 167 500	0000808 +0,80812	000001 0,001°	0002 0,0002	Småmåne i G-ringen	2008	Cassini-Huygens
09 9	01 I	Mimas †Mimas		0397 396,4 ± 0.8 (416×393×381)	000037493 37 493 ± 31	00185 185 404	0000942 +0,942422	001566 1,566°	0202 0,0202		1789	W. Herschel
10	32 XXXII	Methone Methone		00032 3,2 ± 1,2	00000000002 ~0,02	00194 194 440	0001009 +1,00957	000007 0,007°	0001 0,0001	Alkyonidene	2004	Cassini-Huygens
11	49 XLIX	Anthe Anthe		0001 ≈ 1	000000000007 ~0,007	00197 197 700	0001036 +1,03650	000100 0,1°	001 0,001	Alkyonidene	2007	Cassini-Huygens
12	33 XXXIII	Pallene Pallene		00044 5,0 ± 1,2 (6×6×4)	00000000005 ~0,05	00212 212 280	0001153 +1,15375	000181 0,181°	0040 0,0040	Alkyonidene	2004	Cassini-Huygens
13	02 II	Enceladus †Enceladus		0504 504,2 ± 0,4 (513×503×497)	000108022 108 022 ± 101	00237 237 950	0001370 +1,370218	000010 0,010°	0047 0,0047	Genererer E-ringen	1789	W. Herschel
14	03 III	Tethys †Tethys		1062 1 062 ± 1,2 (1077×1057×1053)	000617449 617 049 ± 132	00294 294 619	0001887 +1,887802	000168 0,168°	0001 0,0001		1684	G. Cassini
15 14a	13 XIII	Telesto Telesto		0025 24,8 ± 0,8 (33×24×20)	00000000941 ~9,41	00294 294 619	0001887 +1,887802	001158 1,158°	0 0,000	Førende Tethys-trojan	1980	B. Smith, H. Reitsema, S. Larson, og J. Fountain
16 14b	14 XIV	Calypso Calypso		0021 21,4 ± 1,4 (30×23×14)	0000000063 ~6,3	00294 294 619	0001887 +1,887802	001473 1,473°	0 0,000	Bakerste Tethys-trojan	1980	D. Pascu, P. Seidelmann, W. Baum, og D. Currie
17	04 IV	Dione †Dione		1123 1 122,8 ± 0,8 (1128×1123×1119)	001095452 1 095 452 ± 168	00377 377 396	0002736 +2,736915	000002 0,002°	0022 0,0022		1684	G. Cassini
18 17a	12 XII	Helene Helene		0033 35,2 ± 0,8 (43×38×26)	00000002446 ~24,46	00377 377 396	0002736 +2,736915	000212 0,212°	0022 0,0022	Førende Dione-trojan	1980	P. Laques og J. Lecacheux
19 17b	34 XXXIV	Polydeuces Polydeuces		00026 2,6 ± 0,8 (3×2×1)	00000000003 ~0,03	00377 377 396	0002736 +2,736915	000177 0,177°	0192 0,0192	Bakerste Dione-trojan	2004	Cassini-Huygens
20	05 V	Rhea †Rhea		1529 1 527,0 ± 1,2 (1530×1526×1525)	002306518 2 306 518 ± 353	00527 527 108	000451 +4,518212	000327 0,327°	001258 0,001258		1672	G. Cassini
21	06 VI	Titan ♠Titan		51151 5 151	13452 134 520 000 ± 20,000	0122 1 221 930	001594 +15,94542	0003485 0,3485°	0288 0,0288		1655	C. Huygens
22	07 VII	Hyperion †Hyperion		0270 270 ± 8 (360×266×205)	000005620 5 620 ± 50	0148 1 481 010	002127 +21,27661	000568 0,568°	123006 0,123006	I 4:3-resonans med Titan	1848	W. Bond G. Bond W. Lassell
23	08 VIII	Iapetus †Iapetus		1472 1 468,6 ± 5,6 (1491×1491×1424)	001805635 1 805 635 ± 375	0356 3 560 820	007932 +79,3215	007570 7,570°	028613 0,028613		1671	G. Cassini
24	24 XXIV	Kiviuq ‡Kiviuq		0016 ≈ 16	00000000279 ~2,79	112 11 294 800	0448 +448,16	0490 49,087°	3288 0,3288	Inuitt	2000	B. Gladman, J. Kavelaars
25	22 XXII	Ijiraq ‡Ijiraq		0012 ≈ 12	00000000118 ~1,18	113 11 355 316	0451 +451,77	0502 50,212°	3161 0,3161	Inuitt	2000	B. Gladman, J. Kavelaars
26	09 IX	Phoebe ♣†Phoebe		0214 213,0 ± 1,4 (219×217×204)	000008292 8 292 ± 10	12869 12 869 700	0545 −545,09	1730 173,047°	156242 0,156242	Norrøn	1899	W. Pickering
27	20 XX	Paaliaq ‡Paaliaq		0022 ≈ 22	00000000725 ~7,25	15103 15 103 400	0692 +692,98	0461 46,151°	3631 0,3631	Inuitt	2000	B. Gladman, J. Kavelaars
28	27 XXVII	Skathi ♣Skathi		0008 ≈ 8	00000000035 ~0,35	15672 15 672 500	0732 −732,52	1490 149,084°	246 0,246	Norrøn	2000	B. Gladman, J. Kavelaars
29	26 XXVI	Albiorix ♦Albiorix		0032 ≈ 32	0000000223 ~22,3	16266 16 266 700	0774 +774,58	0380 38,042°	477 0,477	Gallisk	2000	M. Holman
30		S/2007A ♣S/2007 S 2		0006 ≈ 6	00000000015 ~0,15	16650 16 560 000	0792 −792,96	1766 176,68°	2418 0,2418	Norrøn	2007	S. Sheppard, D. Jewitt, J. Kleyna, B. Marsden
31	37 XXXVII	Bebhionn ♦Bebhionn		0006 ≈ 6	00000000015 ~0,15	17153 17 153 520	0838 +838,77	0404 40,484°	333 0,333	Gallisk	2004	S. Sheppard, D. Jewitt, J. Kleyna
32	28 XXVIII	Erriapus ♦Erriapus		0010 ≈ 10	00000000068 ~0,68	17236 17 236 900	0844 +844,89	0381 38,109°	4724 0,4724	Gallisk	2000	B. Gladman, J. Kavelaars
33	47 XLVII	Skoll ♣Skoll		0006 ≈ 6	00000000015 ~0,15	17473 17 473 800	0862 −862,37	1556 155,624°	418 0,418	Norrøn	2006	S. Sheppard, D. Jewitt, J. Kleyna
34	29 XXIX	Siarnaq ‡Siarnaq		0040 ≈ 40	0000000435 ~43,5	17776 17 776 600	0884 +884,88	0457 45,798°	24961 0,24961	Inuitt	2000	B. Gladman, J. Kavelaars
35	52 LII	Tarqeq ‡Tarqeq		0007 ≈ 7	00000000023 ~0,23	17911 17 910 600	0894 +894,86	0499 49,904°	1081 0,1081	Inuitt	2007	S. Sheppard, D. Jewitt, J. Kleyna
36		S/2004B ♣S/2004 S 13		0006 ≈ 6	00000000015 ~0,15	18056 18 056 300	0905 −905,85	1673 167,379°	261 0,261	Norrøn	2004	S. Sheppard, D. Jewitt, J. Kleyna
37	51 LI	Greip ♣Greip		0006 ≈ 6	00000000015 ~0,15	18065 18 065 700	0906 −906,56	1726 172,666°	3735 0,3735	Norrøn	2006	S. Sheppard, D. Jewitt, J. Kleyna
38	44 XLIV	Hyrrokkin ♣Hyrrokkin		0008 ≈ 8	00000000035 ~0,35	18168 18 168 300	0914 −914,29	1532 153,272°	3604 0,3604	Norrøn	2006	S. Sheppard, D. Jewitt, J. Kleyna
39	50 L	Jarnsaxa ♣Jarnsaxa		0006 ≈ 6	00000000015 ~0,15	18556 18 556 900	0943 −943,78	1628 162,861°	1918 0,1918	Norrøn	2006	S. Sheppard, D. Jewitt, J. Kleyna
40	21 XXI	Tarvos ♦Tarvos		0015 ≈ 15	0000000023 ~2,3	18562 18 562 800	0944 +944,23	0346 34,679°	5305 0,5305	Gallisk	2000	B. Gladman, J. Kavelaars
41	25 XXV	Mundilfari ♣Mundilfari		0007 ≈ 7	00000000023 ~0,23	18725 18 725 800	0956 −956,70	1693 169,378°	198 0,198	Norrøn	2000	B. Gladman, J. Kavelaars
42		S/2006 ♣S/2006 S 1		0006 ≈ 6	00000000015 ~0,15	18930 18 930 200	0972 −972,41	1542 154,232°	1303 0,1303	Norrøn	2006	S. Sheppard, D.C. Jewitt, J. Kleyna
43		S/2004C ♣S/2004 S 17		0004 ≈ 4	00000000005 ~0,05	19099 19 099 200	0985 −985,45	1668 166,881°	226 0,226	Norrøn	2004	S. Sheppard, D. Jewitt, J. Kleyna
44	38 XXXVIII	Bergelmir ♣Bergelmir		0006 ≈ 6	00000000015 ~0,15	19104 19 104 000	0986 −985,83	1573 157,384°	152 0,152	Norrøn	2004	S. Sheppard, D. Jewitt, J. Kleyna
45	31 XXXI	Narvi ♣Narvi		0007 ≈ 7	00000000023 ~0,23	19395 19 395 200	1008 −1 008,45	1372 137,292°	320 0,320	Norrøn	2003	S. Sheppard, D. Jewitt, J. Kleyna
46	23 XXIII	Suttungr ♣Suttungr		0007 ≈ 7	00000000023 ~0,23	19579 19 579 000	1022 −1 022,82	1743 174,321°	131 0,131	Norrøn	2000	B. Gladman, J. Kavelaars
47	43 XLIII	Hati ♣Hati		0006 ≈ 6	00000000015 ~0,15	19709 19 709 300	1033 −1 033,05	1631 163,131°	291 0,291	Norrøn	2004	S. Sheppard, D. Jewitt, J. Kleyna
48		S/2004A ♣S/2004 S 12		0005 ≈ 5	00000000009 ~0,09	19905 19 905 900	1048 −1 048,54	1640 164,042°	396 0,396	Norrøn	2004	S. Sheppard, D. Jewitt, J. Kleyna
49	40 XL	Farbauti ♣Farbauti		0005 ≈ 5	00000000009 ~0,09	19984 19 984 800	1054 −1 054 78	1583 158,361°	209 0,209	Norrøn	2004	S. Sheppard, D. Jewitt, J. Kleyna
50	30 XXX	Thrymr ♣Thrymr		0007 ≈ 7	00000000023 ~0,23	20278 20 278 100	1078 −1 078,09	1745 174,524°	453 0,453	Norrøn	2000	B. Gladman, J. Kavelaars
51	36 XXXVI	Aegir ♣Aegir		0006 ≈ 6	00000000015 ~0,15	20482 20 482 900	1094 −1 094,46	1674 167,425°	237 0,237	Norrøn	2004	S. Sheppard, D. Jewitt, J. Kleyna
52		S/2007B ♣S/2007 S 3		0005 ≈ 5	00000000009 ~0,09	20518 20 518 500	1100 ≈ −1 100	1772 177,22°	130 0,130	Norrøn	2007	S. Sheppard, D. Jewitt, J. Kleyna
53	39 XXXIX	Bestla ♣Bestla		0007 ≈ 7	00000000023 ~0,23	20570 20 570 000	1101 −1 101,45	1473 147,395°	77 0,77	Norrøn	2004	S. Sheppard, D. Jewitt, J. Kleyna
54		S/2007C ♣S/2004 S 7		0006 ≈ 6	00000000015 ~0,15	20576 20 576 700	1102 −1 101,99	1655 165,596°	5299 0,5299	Norrøn	2004	S. Sheppard, D. Jewitt, J. Kleyna
55		S/2006 ♣S/2006 S 3		0006 ≈ 6	00000000015 ~0,15	21076 21 076 300	1142 −1 142,37	1508 150,817°	4710 0,4710	Norrøn	2006	S. Sheppard, D. Jewitt, J. Kleyna
56	41 XLI	Fenrir ♣Fenrir		0004 ≈ 4	00000000005 ~0,05	21930 21 930 644	1212 −1 212,53	1628 162,832°	131 0,131	Norrøn	2004	S. Sheppard, D. Jewitt, J. Kleyna
57	48 XLVIII	Surtur ♣Surtur		0006 ≈ 6	00000000015 ~0,15	22288 22 288 916	1242 −1 242,36	1669 166,918°	3680 0,3680	Norrøn	2006	S. Sheppard, D. Jewitt, J. Kleyna
58	45 XLV	Kari ♣Kari		0007 ≈ 7	00000000023 ~0,23	22321 22 321 200	1245 −1 245,06	1483 148,384°	3405 0,3405	Norrøn	2006	S. Sheppard, D. Jewitt, J. Kleyna
59	19 XIX	Ymir ♣Ymir		0018 ≈ 18	00000000397 ~3,97	22429 22 429 673	1254 −1 254,15	1721 172,143°	3349 0,3349	Norrøn	2000	B. Gladman, J. Kavelaars
60	46 XLVI	Loge ♣Loge		0006 ≈ 6	00000000015 ~0.15	22984 22 984 322	1300 −1 300,95	1665 166,539°	139 0,1390	Norrøn	2006	S. Sheppard, D. Jewitt, J. Kleyna
61	42 XLII	Fornjot ♣Fornjot		0006 ≈ 6	00000000015 ~0,15	24504 24 504 879	1432 −1 432,16	1678 167,886°	186 0,186	Norrøn	2004	S. Sheppard, D. Jewitt, J. Kleyna

Ubekreftede måner

To måner ble hevdet oppdaget av astronomer, men ble aldri sett igjen av andre. Begge ble sagt å gå i bane mellom Titan og Hyperion.^[19]

• Chiron ble angivelig oppdaget av Hermann Goldschmidt i 1861.^[19]
• Themis ble angivelig oppdaget i 1905 av astronomen William Pickering. Den var inkludert i flere almanakker og astronomiske bøker frem til 1960-årene.^[19]

Tre objekter som ble observert av Cassini-Huygens har ikke blitt bekreftet som faste legemer. Det er foreløpig uklart om de er satellitter eller vedvarende klumper i F-ringen.^{[L 10]}

Navn	Bilde	Diameter (km)	Store halvakse (km)[L 26]	Omløps- periode (d)[L 26]	Posisjon	Oppdaget år
S/2004 S 6		≈ 3–5	≈ 140 130	+0,61801	usikre objekter rundt F-ringen	2004
S/2004 S 3/ S/2004 S 4[j]		≈ 3−5	≈ 140 300	≈ +0,619		2004

Noter og referanser

Noter

Litteraturhenvisninger

Øvrige referanser

Litteratur

• Bond, W.C (1848). «Discovery of a new satellite of Saturn». Monthly Notices of the Royal Astronomical Society (engelsk). 9. Bibcode:1848MNRAS...9....1B. 
• Denk, T. (10. desember 2009). «Iapetus: Unique Surface Properties and a Global Color Dichotomy from Cassini Imaging». Science (engelsk). 326 (5964). Bibcode:2010Sci...327..435D. PMID 20007863. doi:10.1126/science.1177088. 
• Esposito, L. W. (2002). «Planetary rings». Reports On Progress In Physics (engelsk). 65 (12). Bibcode:2002RPPh...65.1741E. doi:10.1088/0034-4885/65/12/201. 
• Fountain, John W; Larson, Stephen M (1977). «A New Satellite of Saturn?». Science (engelsk). 197 (4306). Bibcode:1977Sci...197..915F. PMID 17730174. doi:10.1126/science.197.4306.915. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Giese, Bernd; Neukum, Gerhard; Roatsch, Thomas (2006). «Topographic modeling of Phoebe using Cassini images» (PDF). Planetary and Space Science (engelsk). 54 (12). Bibcode:2006P&SS...54.1156G. doi:10.1016/j.pss.2006.05.027. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Gladman, Brett; Kavelaars, J.J.; Holman, Matthew (2001). «Discovery of 12 satellites of Saturn exhibiting orbital clustering». Nature (engelsk). 412 (6843). PMID 11449267. doi:10.1038/35084032. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Grav, Tommy; Bauer, James (2007). «A deeper look at the colors of the Saturnian irregular satellites». Icarus (engelsk). 191 (1). Bibcode:2007Icar..191..267G. arXiv:astro-ph/0611590 . doi:10.1016/j.icarus.2007.04.020. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Hedman, M.M.; Burns, J.A.; Tiscareno, M.S.; Porco, C.C.; Jones, G.H.; Roussos, E.; Krupp, N.; Paranicas, C.; Kempf, S. (2007). «The Source of Saturn's G Ring» (PDF). Science (engelsk). 317 (5838). Bibcode:2007Sci...317..653H. PMID 17673659. doi:10.1126/science.1143964. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Van Helden, Albert (1994). «Naming the satellites of Jupiter and Saturn» (PDF). The Newsletter of the Historical Astronomy Division of the American Astronomical Society (engelsk) (32). Arkivert fra originalen (PDF) 14. mars 2012. 
• Sheppard, S.S.; Jewitt, D.C.; Kleyna, J. (30. juni 2006). «Satellites of Saturn». IAU Circular No (engelsk). 8727. Arkivert fra originalen 13. februar 2010. Besøkt 29. september 2012. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Sheppard, S.S.; Jewitt, D.C.; Kleyna, J. (11. mai 2007). «S/2007 S 1, S/2007 S 2, AND S/2007 S 3». IAU Circular No (engelsk). 8836. Arkivert fra originalen 13. februar 2010. Besøkt 29. september 2012. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Porco, C.; Cassini Imaging Team (18. juli 2007). «S/2007 S4». IAU Circular (engelsk). 8857. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Porco, C., Cassini Imaging Team (3. mars 2009). «S/2008 S1 (Aegaeon)». IAU Circular (engelsk). 9023. Arkivert fra originalen 1. mai 2019. Besøkt 29. september 2012. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Jacobson, R.A.; Antreasian, P.G.; Bordi, J.J.; Criddle, K.E.; Ionasescu, R.; Jones, J.B.; MacKenzie, R.A.; Meek, M.C.; Parcher, D. (desember 2006). «The Gravity Field of the Saturnian System from Satellite Observations and Spacecraft Tracking Data». The Astronomical Journal (engelsk). 132 (6). Bibcode:2006AJ....132.2520J. doi:10.1086/508812. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Jewitt, David; Haghighipour, Nader (2007). «Irregular Satellites of the Planets: Products of Capture in the Early Solar System» (PDF). Annual Review of Astronomy and Astrophysics (engelsk). 45. Bibcode:2007ARA&A..45..261J. arXiv:astro-ph/0703059 . doi:10.1146/annurev.astro.44.051905.092459. Arkivert fra originalen (PDF) 12. august 2007. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Jones, G.H.; Roussos, E.; Krupp, N. (2008). «The Dust Halo of Saturn's Largest Icy Moon, Rhea». Science (engelsk). 319 (1). Bibcode:2008Sci...319.1380J. PMID 18323452. doi:10.1126/science.1151524. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Lassell, William (1848). «Discovery of new satellite of Saturn». Monthly Notices of the Royal Astronomical Society (engelsk). 8. Bibcode:1848MNRAS...8..195L. 
• Lopes, R.M.C.; Mitchell, E.R.; Stofan, B.J. (2007). «Cryovolcanic features on Titan's surface as revealed by the Cassini Titan Radar Mapper» (PDF). Icarus (engelsk). 186 (2). Bibcode:2007Icar..186..395L. doi:10.1016/j.icarus.2006.09.006. Arkivert fra originalen (PDF) 6. desember 2019. Besøkt 29. september 2012. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Lorenz, R.D.; Wall, S.; Radebaugh, J. (2006). «The Sand Seas of Titan: Cassini RADAR Observations of Longitudinal Dunes». Science (engelsk). 312 (5774). Bibcode:2006Sci...312..724L. PMID 16675695. doi:10.1126/science.1123257. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Moore, Jeffrey M.; Schenk, Paul M.; Bruesch, Lindsey S.; Asphaug, Erik; McKinnon, William B. (oktober 2004). «Large impact features on middle-sized icy satellites» (PDF). Icarus (engelsk). 171 (2). Bibcode:2004Icar..171..421M. doi:10.1016/j.icarus.2004.05.009. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Murray, Carl D.; Beurle, Kevin; Cooper, Nicholas J. (2008). «The determination of the structure of Saturn's F ring by nearby moonlets». Nature (engelsk). 453 (7196). Bibcode:2008Natur.453..739M. PMID 18528389. doi:10.1038/nature06999. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Pickering, Edward C (1899). «A New Satellite of Saturn». Astrophysical Journal (engelsk). 9. Bibcode:1899ApJ.....9..274P. doi:10.1086/140590. 
• Pontius, D.H.; Hill, T.W. (2006). «Enceladus: A significant plasma source for Saturn's magnetosphere» (PDF). Journal of Geophysical Research (engelsk). 111 (A9). Bibcode:2006JGRA..11109214P. doi:10.1029/2006JA011674. Arkivert fra originalen (PDF) 20. juli 2011. Besøkt 29. september 2012. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Porco, C.C.; Baker, E.; Barbara, J. (2005). «Cassini Imaging Science: Initial Results on Saturn's Rings and Small Satellites» (PDF). Science (engelsk). 307 (5713). Bibcode:2005Sci...307.1226P. PMID 15731439. doi:10.1126/science.1108056. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Porco, C.C.; Baker, E.; Barbarae, J. (2005). «Cassini Imaging Science: Initial Results on Phoebe and Iapetus». Science (engelsk). 307 (5713). Bibcode:2005Sci...307.1237P. PMID 15731440. doi:10.1126/science.1107981. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Porco, Carolyn C.; Baker, Emily; Barbara, John (2005). «Imaging of Titan from the Cassini spacecraft» (PDF). Nature (engelsk). 434 (7030). Bibcode:2005Natur.434..159P. PMID 15758990. doi:10.1038/nature03436. Arkivert fra originalen (PDF) 25. juli 2011. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Porco, C.C.; Helfenstein, P.; Thomas, P.C.; Ingersoll, A.P.; Wisdom, J.; West, R.; Neukum, G.; Denk, T.; Wagner, R. (10. mars 2006). «Cassini Observes the Active South Pole of Enceladus». Science (engelsk). 311 (5766). Bibcode:2006Sci...311.1393P. PMID 16527964. doi:10.1126/science.1123013. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Porco, C.C.; Thomas, P.C.; Weiss, J.W.; Richardson, D.C. (2007). «Saturn’s Small Inner Satellites:Clues to Their Origins» (pdf). Science (engelsk). 318. Bibcode:2007Sci...318.1602P. PMID 18063794. doi:10.1126/science.1143977. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Porco, C.C.; Cassini Imaging Team (2. november 2009). «S/2009 S1». IAU Circular (engelsk). 9091. Arkivert fra originalen 11. juni 2011. Besøkt 14. mars 2012. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Schenk, P.M.; Moore, J.M. (2009). «Eruptive Volcanism on Saturn's Icy Moon Dione». Lunar and Planetary Science (engelsk). XL. Bibcode:2009LPI....40.2465S. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Schenk, Paul M.; McKinnon, W. B. (2009). «Global Color Variations on Saturn's Icy Satellites, and New Evidence for Rhea's Ring». American Astronomical Society (engelsk). 41. Bibcode:2009DPS....41.0303S. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Spencer, J.R.; Denk, T. (10. desember 2009). «Formation of Iapetus' Extreme Albedo Dichotomy by Exogenically Triggered Thermal Ice Migration». Science (engelsk). 326 (5964). Bibcode:2010Sci...327..432S. PMID 20007862. doi:10.1126/science.1177132. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Spitale, J.N.; Jacobson, R.A.; Porco, C.C.; Owen, W.M., Jr. (2006). «The orbits of Saturn's small satellites derived from combined historic and Cassini imaging observations». The Astronomical Journal (engelsk). 132 (2). Bibcode:2006AJ....132..692S. doi:10.1086/505206. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Stofan, E.R.; Elachi, C.; Lunine, J.I. (2007). «The lakes of Titan» (PDF). Nature (engelsk). 445 (7123). Bibcode:2007Natur.445...61S. PMID 17203056. doi:10.1038/nature05438. Arkivert fra originalen (PDF) 6. oktober 2018. Besøkt 29. september 2012. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Sremčević, Miodrag; Schmidt, Jürgen; Salo, Heikki; Spahn, Frank; Albers, Nicole (2007). «A belt of moonlets in Saturn's A ring». Nature (engelsk). 449 (7165). Bibcode:2007Natur.449.1019S. PMID 17960236. doi:10.1038/nature06224. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Thomas, P.C; Black, G.J.; Nicholson, P.D. (1995). «Hyperion: Rotation, Shape, and Geology from Voyager Images». Icarus (engelsk). 117 (1). Bibcode:1995Icar..117..128T. doi:10.1006/icar.1995.1147. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Thomas, P.C; Burns, J.A.; Helfenstein, P. (2007). «Shapes of the saturnian icy satellites and their significance» (PDF). Icarus (engelsk). 190 (2). Bibcode:2007Icar..190..573T. doi:10.1016/j.icarus.2007.03.012. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Thomas, P.C; Armstrong, J.W.; Asmar, S.W. (2007). «Hyperion's sponge-like appearance». Nature (engelsk). 448 (7149). Bibcode:2007Natur.448...50T. PMID 17611535. doi:10.1038/nature05779. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Thomas, P.C. (juli 2010). «Sizes, shapes, and derived properties of the saturnian satellites after the Cassini nominal mission» (PDF). Icarus (engelsk). 208 (1). Bibcode:2010Icar..208..395T. doi:10.1016/j.icarus.2010.01.025. Arkivert fra originalen (PDF) 23. desember 2018. Besøkt 29. september 2012. 
• Tiscareno, Matthew S.; Burns, Joseph A.; Hedman, Mathew M.; Carolyn C.; Weiss, John W.; Dones, Luke; Richardson, Derek C.; Murray, Carl D. (2006). «100-metre-diameter moonlets in Saturn's A ring from observations of 'propeller' structures». Nature (engelsk). 440 (7084). Bibcode:2006Natur.440..648T. PMID 16572165. doi:10.1038/nature04581. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Tiscareno, Matthew S.; Burns, J.A; Hedman, M.M; Porco, C.C (2008). «The population of propellers in Saturn's A Ring». Astronomical Journal (engelsk). 135 (3). Bibcode:2008AJ....135.1083T. arXiv:0710.4547 . doi:10.1088/0004-6256/135/3/1083. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Matthew S. Tiscareno, Joseph A. Burns, Jeffrey N. Cuzzi, Matthew M. Hedman (2010). «Cassini imaging search rules out rings around Rhea». Geophysical Research Letters (engelsk). 37 (14). Bibcode:2010GeoRL..3714205T. arXiv:1008.1764 . doi:10.1029/2010GL043663. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Uralskaya, V.S (1998). «Discovery of new satellites of Saturn». Astronomical and Astrophysical Transactions (engelsk). 15. Bibcode:1998A&AT...15..249U. doi:10.1080/10556799808201777. 
• Verbiscer, Anne J.; Skrutskie, Michael F.; Hamilton, Douglas P. (2009). «Saturn's largest ring». Nature (engelsk). 461 (7267). Bibcode:2009Natur.461.1098V. PMID 19812546. doi:10.1038/nature08515. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Wagner, R.J.; Neukum, G.; Giese, B. (2008). «Geology of Saturn's Satellite Rhea on the Basis of the High-Resolution Images from the Targeted Flyby 049 on Aug. 30, 2007». Lunar and Planetary Science (engelsk). XXXIX. Bibcode:2008LPI....39.1930W. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Wagner, R.J.; Neukum, G.; Stephan, K. (2009). «Stratigraphy of Tectonic Features on Saturn's Satellite Dione Derived from Cassini ISS Camera Data». Lunar and Planetary Science (engelsk). XL. Bibcode:2009LPI....40.2142W. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)

Eksterne lenker

• (en) Moons of Saturn – kategori av bilder, video eller lyd på Commons

Portal:Astronomi

• (engelsk) Simulation showing the position of Saturn's Moon
• (engelsk) Saturn's Rings
• (engelsk) Saturn's Moons
• (engelsk) Carolyn Porco Fly me to the moons of Saturn