Sildoljefabrikk
En sildoljefabrikk eller sildeoljefabrikk produserer olje av fiskeråstoff. Råstoff som ble brukt var i første omgang sild, og senere lodde. Sildoljefabrikkene var et markant innslag i næringslivet i hele Fiskeri-Norge på 1900-tallet. De fleste sildoljefabrikkene ble etablert i begynnelsen av 1900-tallet og nedlagt på 1980-tallet.
Sildoljefabrikkene var basert på framveksten av en effektiv fiskeflåte og god tilgang på råstoff. Sild var det vanligste råstoffet fram til 1970-tallet, da sildebestandene ble for hardt beskattet. Lodde overtok da som viktigste råstoff, men på 1980-tallet ble også denne arten overfisket. Sildoljefabrikkene hadde sesongvariabel drift.
Sildolje ble brukt til en rekke formål, særlig margarinproduksjon. Fiskemel var et annet produkt.
Viktige lokaliseringsfaktorer for sildeoljefabrikker var nærhet til fiskefeltene, god havn for større fiskefartøyer og tilgang på tilstrekkelig arbeidskraft. Fabrikkene ble vanligvis lokalisert i utkanten av eksisterende byer og tettsteder, bl.a. på grunn av sjenerende lukt. «Det luktet penger», sa man gjerne.[1]
Haugesund, Florø, Måløy, Ålesund, Vadsø og Kristiansund var byer som hadde en eller flere sildeoljefabrikker.
Neptun sildoljefabrikk i Melbu i Vesterålen er Riksantikvarens prioriterte kulturminne fra denne bransjen.[2][3]
Referanser
- ^ Skjelvik, Sondre (7. mars 2021). «Bruker spesialtrente neser for å kontrollere historisk stank». NRK. Besøkt 25. mars 2022.
- ^ Norges mest moderne sildoljefabrikk brukes som konsertlokale – nå kan den bli fredet. NRK. Besøkt 26. mars 2022.
- ^ «Neptune Herring Oil Factory protected by the Directorate for Cultural Heritage - Riksantikvaren» (engelsk). 3. november 2020. Besøkt 25. mars 2022.
Litteratur
- Kåre Fasting (1907–1983) (1954). En industri av verdensformat: utviklingen av sildolje- og sildemelindustrien i Norge. [S.l.]: Norske sildolje- og sildemelfabrikkers landsforening.
- Harbitz, Georg Prahl (1993). Fra havets sølv til kystens gull. Sildemelfabrikkenes landsforening.
Autoritetsdata
